Basis - et åndelig utviklingsprogram

Hva er den nye kirken?

Når vi snakker om begrepet den nye kirken (uten stor d), mener vi ikke menigheten Den nye kirken, eller noen annen jordisk organisasjon. Vi snakker om en ny kirke grunnlagt av Herren. Skriftene forteller oss at det opp gjennom historien har vært fem tidsaldre, og alle sammenfaller de med hver sin kirke.

Historien om den første kirken blir fortalt metaforisk i de fem første kapitlene av Første Mosebok. Skapelsesberetningen og beskrivelsen av Edens hage forteller om den første kirkens begynnelse som ren og uberørt. I denne kirkens tidsalder hadde man en iboende oppfatningsevne som gjorde dem i stand til se sannheter om Gud og åndelige ting i alle ting i naturen. Det er dette vi kaller læren om samsvar. Med tiden gikk imidlertid denne kirken til grunne. Dette fallet beskrives først i den metaforiske fortellingen om de første menneskene som spiste av eplet fra kunnskapens tre i Edens hage, og kirkens slutt billedliggjøres i historien om Noahs ark og flommen. Denne kirken kalles den eldste fortidskirken.

Historien om den andre kirken, som kalles den gamle fortidskirken, beskrives også i metaforer. Disse er fortellingen om Noah og hans familie, som er bilder på kirkens begynnelse. Kirkens slutt eller fall billedliggjøres med historien om Babels tårn. Den gamle fortidskirken hadde kunnskap om samsvarslæren fra den eldste fortidskirken, men selve evnen til å oppfatte samsvaret var borte. Det var derfor noe de måtte lære, og som de skrev ned og lærte videre. Denne undervisningen utgjør det vi kaller den gamle fortidskirkens Ord. Det gamle testamentet referer til noen av disse historiene. Josva snakker om ”De rettskafnes bok” i Josva 10:12-13.

Historien om den tredje kirken, som kalles den hebraiske eller israelittiske kirken, blir fortalt i Det gamle testamentet, og begynner med Guds kall til Abram (senere Abraham) fra Første Mosebok 11. Historien fortsetter gjennom resten av Det gamle testamentet, og slutter med fortrengningen av det hebraiske folket og fangenskapet i Babylon. Denne kirken var en representerende kirke. Det betyr at alle eksterne ritualer og lover, som ofringer, røkelsesofring, omskjæring, renselse osv. visualiserer gjennom symbolbruk det en åndelig person gjør i lydighet og kjærlighet til Herren. Røkelsesofferet er for eksempel et bilde på bønn til Gud. Menneskene i denne kirken kjente ikke til den indre betydningen av de rituelle handlingene. De ble ganske enkelt utført i lydighet til Gud. Det var altså en ekstern kirke uten et samsvarende internt liv. Den spilte rollen som Herrens spesielle kirke gjennom representasjoner. Med tiden ble også denne kirken demoralisert på grunn av sine ledere, og kirkens representerende rolle gikk mot slutten.

Historien om den fjerde kirken, som kalles den kristne kirken, blir fortalt i Det nye testamentet, og begynner i evangeliene. Den kristne kirkens slutt, eller fall, beskrives metaforisk i de første 20 kapitlene i Johannes´ åpenbaring. Den kristne kirken har ledet mennesker til en visualisering av den menneskelige Gud: Herren Jesus Kristus. Den fjernet eksterne ritualer og lover (med unntak av de ti bud), og gjenopprettet den tapte læren om kjærlighet til Herren og kjærlighet til våre medmennesker. Historiene i Det nye testamentet ble likevel skrevet i et symbolspråk, eller lignelser, som Jesus sa. Også denne kirken tok slutt, fordi mennesker ødela sannhetene om Herren og om nestekjærlighet og tro. Herren måtte altså skape en ny kirke.

Historien om den femte kirken, som kalles den nye kirken, fortelles i de to siste kapitlene i Johannes´ åpenbaring (husk at denne kirken, som de fire foregående, referer til kirkelige tidsaldre i et åndelig perspektiv, og ikke til et konkret kirkesamfunn eller organisasjon). Denne kirkens kvaliteter eller egenskaper beskrives i et billedlig samsvarsspråk gjennom detaljene i den hellige byen, det nye Jerusalem. Sannhetene som forklarer alle disse bildene og den indre betydningen bak dem, så vel som Guds enhet og forbindelsen mellom nestekjærlighet og tro, er å finne i den nye kirkens Himmelske lære, som ble åpenbart ved hjelp av Emanuel Swedenborg. I 1770 kom Herren tilbake til oss her på jorden, slik han hadde lovet i evangeliene og i åpenbaringsboken, i form av en ny form for sannhet, åpenbart via Swedenborg, og gjennom å etablere den nye kirken. Dette er Herrens nye forbindelseskanal til oss mennesker, og sannheten i en ny form, slik at vi kan lære om ham, bli kjent med ham, adlyde ham, og bli ledet til himmelen gjennom det eksempelet han satte for oss. Akkurat som den hebraiske eller jødiske kirken fikk sine bøker å følge (Det gamle testamentet), og den kristne kirken fikk sine (Det nye testamentet), har den nye kirken fått sine bøker som vi kaller Himmelsk lære, eller Skriftene.

Hver av disse tidsaldrene skilte seg ut på ulike måter. I hver tidsalder var Herrens kontakt med menneskene klar og tydelig, samtidig som han åpenbarte seg på unike måter. Hver gang åpenbarte han seg og etablerte en kirke på jorden. Men hver gang forvillet menneskene seg etter hvert bort fra det å elske og adlyde Gud, til et punkt hvor forbindelsen med Gud nesten ble helt brutt. Og hver gang dette hendte etablerte Herren en ny kirke, åpenbarte seg på nye måter og opprettet nye kommunikasjonslinjer til menneskene. Noe av grunnen til at kirkene har vært så ulike er at Herren har tilrettelagt kontakten til menneskenes ulike faser og tenkemåter.

”Hva har så dette å gjøre med meg og mitt åndelige fellesskap?” Alt! Vi har fått den velsignelsen, og ansvaret, det er å få kunnskap om den nye kirken. Som Herrens tilhengere har vi alle et kall til å hjelpe, slik at hans nye kirke kan nå ut og ha en positiv påvirkning på verden. Mennesker som lever oppriktig etter denne læren både kan og vil forandre verden. Som et eksempel kan vi ta vår tro på at alle mennesker som tror på Gud, og som lever etter sin religion, kommer til himmelen. Tenk på hva denne iboende respekten for andre menneskers tro vil gjøre med verden.

Herrens andre ankomst og etableringen av en ny kirke handler ikke bare om å bringe mennesker inn i kirkerommene. Det handler om mennesker som lever og deler disse mye ideene, og integrerer dem i vår kultur. Som del av den nye kirken kan vi være med på å spre denne nye bevisstheten. Denne bevisstheten kan hjelpe hvert enkelt menneske til å få et lykkeligere og mer komplett liv. Denne bevisstheten kan bringe fred inn i konflikter. Denne bevisstheten kan hjelpe mennesker til å leve liv som leder til himmelen.

Den nye kirkens oppgave er å bringe et nytt lys og en ny kjærlighet til en verden som trenger det. I Herrens bønn står det ”…på jorden slik som i himmelen.” Hvordan skal vi leve, og være en kirke, her og nå, for å gi konkret uttrykk for himmelsk liv?

Her er noen nøkkelkonsepter i Den himmelske læren:

  • I himmelen deler alle med andre av det de elsker
  • Det finnes ulike himmelske nivåer, som reflekterer nivå av engasjement
  • Herren er himmelens sentrum
  • Alle har måter å være til nytte på, og variasjonen på oppgavene er uendelig
  • Himmelen består av samfunn, og mindre grupper i hvert samfunn
  • I himmelen får man åndelig næring i forhold til nytte
  • Engler overser andres feil, og tolker alt i beste mening

David Roth og Anna Woofenden